Det holder ikke med ullundertøy en stavangersyttendemai. Strikk deg lange sokker.

 17. mai på våre trakter kan være en avkjølende opplevelse. Den kan til og med bli for kald for bunadsfolk – til tross for svulmende mengder av ullbkrokadestakker og alt som hører til. I fjor ble den for våt i tillegg. Det måtte vedfyring til for å få igjen varmen.

Triksene med å ha ull innerst lærte vi da vi var unger. Ullundertrøyer med lange ermer under bunadskjorta. Ullstrømpebukser under stakken. Gå fort. Skjønt det hjelper lite når du går i 17. mai-tog og må gå bak de foran. Det hjelper enda mindre når du står langs veien i totre timer for å se på de som snart kommer. Konfirmasjoner er en helt annen historie. Da blir problemet stort sett motsatt – for varmt.

Nei, her må du ta landet og værforholdene på alvor. Du må på med tjukke sokker som rekker til knærne og vel så det. Og fingervanter. Kanskje ikke det som frister mest i mai, men du er i alle fall i stand til å holde den halvtrukne pølsa og pommes friten du kjøper i skolegården etter toget for å få i deg noe varmt.

Disse vantene er fra Kari Anne Pedersens "Bunad og folkedrakt". Slike vanter ble ofte brodert og pyntet med flossekant.

Dette er ikke  noe nytt triks. Gamle bunadsbøker viser fram mange varianter av både sokker og vanter. Det er fingervanter og fingervanter «uten fingre». Bildet over er fra Kari Anne Pedersens «Bunad og folkedrakt». Her (og i mange andre bøker, selvsagt) finner du mange eksempler på fine sokker og vanter. Fra gammelt av ble det ofte også laget praktiske pulsvanter.

Her er en rekonstruksjon av vadmelstrømper. De er originalt laget uten hel fot, men mer som en gamasje. Den gamle har de likevel sydd på en annen strømpe for å få hel fot. (Fra "Bunad og folkedrakt"

I forfjor var det nok frost. Vi gikk til mor som har sydd bunadene våre, både til døtre, svigersønnner og barnebarn, og sa hun måtte lage mer tilbehør. Det gjorde hun. Vi gikk for sokker – først. Så hun strikket opp svarte sokker i ull, og broderte på dem – slik at de fikk seg en bunadslook. Hun tenget broderimønsteret fritt etter den type broderier det var på bunadene. Eller bare et mønster vi syntes var fint – tilpasset de fargene som er brukt i våre egne bunader. F eks denne:

Broderiene på Lykkes sokker har mor tegnet med utgangspunkt i et eksisterende bunadsbroderi.

 Mor starter med å strikke sokkene ovenfra. Strømpene som er avbildet er lagt opp med 64 masker. Husk garnet må ikke være for tykt (mor har brukt Sisu). Altså, start med vrangborden, to rette og to vrange. Strikk 8-10cm lang vrangbord. Alt etter hvor lange strømpene skal være.

Så øker mor til 76 masker og  strikker hun helt rett nedover leggen – ingen øking, ingen felling – helt ned til ankelen. Så feller hun helt av. (Hun strikker på foten etter at hun har brodert). På denne måten er ded enklest å komme til med nål og garn på leggstykket hvor hun bruderer.

Selve broderiene starter hun med å tenge på papir – så tegner hun det over på sokkene med en tekstiltusj, stykke for stykke. Hun tenger ikke alt på på en gang – fordi tusjen  forsvinner litt etter hvert som hun syr. Tegner på en del, broderer den delen. Tegner på en ny del, og broderer den delen. Slik holder hun på helt til hun er ferdig med broderiet. Så rekker hun opp selve avfellingen (den ene omgangen), plukker opp disse maskene, feller til 54 masker, og strikker 3 cm med vrangbord igjen. Så strikker hun på selve foten.

Etter at broderiene på leggene er ferdige, feller mor til 54 masker, og strikker 3 cm vrangbord. Da sitter sokkene bedre. Så strikker hun foten.

Over broderiet på utsiden av leggen, har hun brodert inn navnet på den som eier strømpene.

På innsiden av strømpene har mor brodert inn "MORMOR". Ganske koselig… Så husker de hvem somhar strikket stasen – for evig og alltid.

Og over broderiet på utsiden av leggen, har hun brodert inn navnet på den som eier strømpene.

Bilde av gamle vadmelsokker. Merk at disse også er vide, slik de som de mor lager. Også fra "Bunad og folkedrakt". Det er ikke mange år siden ingen hadde tro på at slikt skulle tas i bruk igjen. Men der tok de nok feil.

Bunadsbutikkene er jo strenge på hva som hører til hva. Før i tiden strikket og sydde de det de syntes var fint, eller aller helst brukte de det garnet, møsteret og stoffet de hadde fått tak i, og dermed ble bunadene personlige og litt forskjellige. Kult.

«Håndplagg – til bunader og folkedrakter» av Heidi Fossnes har utrolig mange flotte mønster til vanter og pulsvarmere.

Disse vantene stammer originalt fra Suldal. Bildet er fra "Håndplagg…" Fine til andre ting enn bunad også.Disse er gamle, og stammer fra Agder. Også bilde fra "Håndplagg…" Se de flotte broderiere.

Sjekk de kule broderiene på disse gamle vantene fra Agder. Faksimile fra "Håndplagg…".

Du finner mange fine mønster til herrestrømper i egne strikkebøker. F eks tradisjonelle selbumønster osv.

Disse har mor strikket til svigersønnene sine. Det er et gammelt norsk trad-mønster. Fine til bunad, og fine til ski-nikkers.

Slik ser foten ut.

De var praktiske før og. Dette bildet er fra 1880. Far og datter. Fra "Bunad og folkedrakt".

Og starter du nå, klarer du i alle fall strømpene til denne 17. maien. Så kan du brodere til neste 17. mai. Oppskrift på hvordan å strikke en fot finner du lett på nettet. Eller i en strikkebok fra en garnbutikk.

Gidder du ikke, kan du få kjøpte deg sokker også. Disse er fra Nordaker (de har offwhite med fletter også):

Bunadsokker fra Nordaker.Disse er også fra Nordaker.

Disse strømpene er fra Husfliden. De tilhører Øst Telemark-bunaden Gråtrøye.

Båndet på kragen på capen er fra Grønland. Men du kan fint sy en cape til 17. mai uten å reise dit.

Jeg kan ikke huske sist jeg var for varm på 17. mai. Merkelig nok, siden jeg sjelden bærer mer ullstoff på kroppen.

De fleste bunader har et ytterplagg som hører til. Heldigvis har jeg en cape til trønderbunaden min, kjøpt på Husfliden i Trondheim og helt i tråd med alle bunadsregler. Men som alt annet innen bunad, er jakker, sjal og caper dyre greier. Derfor kan det vært fint å med noe vi kan lage selv.

 Boblejakke og bunad – helst ikke!

Datteren min Ella er fornøyd med at hun har arvet rondastakkene jeg selv brukte som liten jente, men det har aldri vært noe passende ytterplagg til de små bunadene i min familie. Og det er litt trist å måtte gå med boblejakke over bunaden. Derfor tenkte jeg at jeg kunne sy en cape til henne før fjorårets 17. mai.

Jeg kjøpte et fint svart ullstoff, som var akkurat passe mykt. Det fant jeg på Studio Fèline, en liten butikk på Sølvberget i Stavanger som syr klær – og har stoff, fine bånd, kapper og og mye annet som kan være fint å pynte med. Bånd kan du også få tak i på Hufliden eller andre butikker med stoff og sytilbehør. Passer rødt, grønt, grått, blått eller gult stoff bedre til din bunad, kan du velge det til din cape.

Slik ble capen jeg sydde. Du kan lage din variant.

Denne rekker du å sy på en kveld

Jeg hadde altså en liten meter av det svarte ullstoffet, litt fint bånd, blant annet fra en  god syvenninne som hadde vært på Grønland og kjøpt med seg tradisjonelle fargerike vevde bånd, fint beslektet med norsk bunadstradisjon, synes jeg. Så satte jeg i gang.

Alt det fantastiske håndarbeidet på en bunad krever tid og tålmodighet, men denne capen kan du sy på en kveld.

Slik gjorde jeg det:

Mål hvor lang cape du vil ha. Klipp stoffet i riktig lengde. Jeg brukte hele stoffets bredde, men er ditt stoff for bredt, klipper du det til slik at utgangspunktet ditt er et rektangel.

Lag legg der du vil halsen skal være, slik jeg gjorde, eller sy en rynkesøm. Det gjør du enkelt ved å sy en søm med lange, rette sting på symaskinen. Husk at du ikke må feste tråden i endene. Dra så forsiktig i den ene tråden (enten overtråd eller undertråd) slik at stoffet rynker seg. Pass på at du ikke drar for hardt, kjedelig nemlig hvis tråden ryker. Du kan også sy for hånd og stramme på den måten. Rynkt sammen, eller lag legg, hvis du synes det blir finere.

Når du har snurpet eller brettet sammen så mye at stoffet er smalt nok til at det rekker rundt halsen, kan du sy over rynkene eller leggene for å unngå at de sklir ut igjen.

Så sydde jeg på båndene både langs åpningen og duskebåndet langs kanten nede.

Fløyelsbånd og duskebånd, fint må det være til bunaden.

Når jeg skulle lage kragen, med det fine grønlandske båndet (eller et hvilket som helst annet fint bånd eller stoff du måtte ha) måtte jeg konsentrere meg litt mer.

Jeg målte hvor lang kragen skulle være, vrangsydde den fra retten og sydde den på for hånd på vrangen.

En krok  er fin som lukking av kragen, og det er alt som trengs for å holde cepen sammen.

Så nå er sjansen større for at min Ella, og kanskje du og, kan komme gjennom 17. mai-toget uten å fryse. Hurra for det!

Har du ideer til ytterplagg som er fine sammen med bunaden, hører jeg gjerne fra deg, så kan vi vise de fram her. Send en mail med bilder til handarbeiden@aftenbladet.no

Anja

Hei igjen! Torunn Fjelde Hansen har tatt kontakt med Håndarbeiden og tipser oss om at en slik cape kan være god å ha i andre anledninger også. For eksempel hvis du er på speiderleir. Da kan en ullcape varme godt ved leirbålet om kvelden. Og i tillegg er den fin å feste merker på, mener Torunn. Smart, synes jeg, å hekte ullpleddet fast rundt halsen. Det er jo tusenvis av speidere på vei til landsleir i Hafrsfjord i sommer, så dette kan ta helt av!

Til venstre faksimile av Nordakers bunad – slik den skal være. (Denne har Frafjord-mønster). De tre andre er min iforskjellige utgaver. Med rød silkeskjorte, rød silkeskjorte og brodert flygelsjal, og med rumensk bondeskjorte med samme silkesjal.

Over 70 prosent av norske kvinner har ifølge norskflid.no bunad. Kanskje det gjelder for Rogaland også. Jeg tviler imidlertid på at 70 prosent av rogalandskvinnene er fine i bunadene sine. Jeg var for eksempel ikke fin i min. 17.mai er en stasdag. Det er vel den dagen i året vi treffer flest folk – både av den typen vi kjenner og den dypen vi halvkjenner. De fleste planlegger hva de skal ha på seg denne dagen. Ganske kjekt å være litt fin, liksom. Jeg liker bunader. Jeg var som sagt ikke fin i min – en blå rogalandsbunad med Bjerkreim-broderier. Både Bjerkreim (under tvil) og Jelsa kunne gå an sånn slektsmessig. Men jeg liker bedre bunader fra Telemark og Hallingdal. Eneste problemet er at jeg ikke har spesielt stor tilknytning til disse traktene. Lenge lekte jeg med tanken på å skaffe meg en av disse likevel.  De er tross alt norske bunader, og de har så fin fasong. Hvorfor skulle jeg, den dagen i året  jeg treffer flest folk - og alle skal være litt fine, kle på meg den fasongen jeg kler dårligst av alle fasonger?

Hm. Bunaden min er ganske fin i seg selv, selv om jeg egentlig synes den er litt lite frodig, liksom. Litt tørr. Vi er kanskje litt tørre her, da, siden noen som en gang har bestemt over bunadene har ment disse draktene kledde folket her omkring.  Men det er som sagt fasongen som er problemet. Hadde de aldri sett en middels vestlending, de som bestemte seg for å være ledende på bunad?

Bunaden min ropte på en ny fasong. Men alle rogalandsbunader har samme fasong, så jeg var like langt. Det var bare å klippe fra hverandre vest og skjørt og tenke nytt. Inspirert av at nye bunadseksperter sier det er mer bunadsliv enn mellom permene på Hulda Garborg og de sine bunadsbibler, og bunadene fra Hallingdal og Telemark, gikk jeg for høyt liv. En strålende fasong. Litt sånn babydoll møter folklorete empiredrakt og bunad. Vidde i skørtet, som da blir litt kortere, og kort, stramt liv. Mor fikk jobben. Det er hun som har sydd bunaden, og hun likte ganske godt ideen om at jeg skulle trives i den. Hun var heldigvis også på lag når det gjaldt denne helligbrødehandlingen. Man kødder egentlig ikke med bunader. Mange vil nok til og med si det ikke lenger er en bunad, men en folkedrakt. Fint. Jeg liker folkedrakter og. Min hadde nå fått mye kortere vest, var kuttet rett under brystet, og stakken måtte heises oppover, og dermed ble den mye kortere enn den opprinnelig var. Men det var bare finere. Den måtte også rynkes på nytt. En god del arbeid, altså. Men mor mi kan.

Nå hadde bunaden fått ny fasong. Den var  blitt fin til meg – men fortsatt litt tam.

Jeg liker bulgarske, rumenske og russiske folkedrakter med fargerike broderier på skjorter og stakk. Med brokete søljer og brokete folklore. Folklore er bra. Jeg ville ha en brodert skjorte med litt smell i. Men slikt får du ikke verken på Nordaker eller Husfliden – uten det hører til bunaden. Ebay.com, derimot. Der selger hele verden saker og ting uten spørsmål og blygsel. Der var det et utall av folklorebluser, vester, hodeplagg, stakker og sjal. Det endte opp med at jeg fikk meg en brodert rumensk skjorte med kollossalt vide ermer, og fine broderier. Jeg er fortsatt på jakt ette en skjorte med enda mer farger og greier på. Men inntil videre duger den godt den jeg har. Dessuten har jeg en rød silkeskjorte jeg også har brukt. Og en svart. Veldig fint med de og. Kanskje er den røde favoritten.

Den rumenske bondeskjorten har veldig vide ermer. De kan nok også snøres sammen.

Bondeskjorta inni bunaden. Mor had laget et langt kjede med mynt og gullskåler, inspirert av de som hører til f eks Hardanger-bunader.

Slik ser det ut med den røde silkeskjorten. Jeg har også et gammelt arvesmykke jeg bruker sammen med den røde skjorten.

Og slik ser hele bunadstasen ut med rød silkeskjorte:

Bunaden med rød silkesjorte. Jeg har stor respekt for det tradisjonelle håndarbeidet, og jeg har beholdt alle broderiene på den gamle bunaden min. Men jeg har fått klippet av vesten og heist skjørtet tilsvarende oppover.

Det originale Nordaker-sjalet er byttet ut med et vakkert brodert flygelsjal (slike som skal ligge oppå flygel for å beskytte og pynte), kjøpt på Ebay.

Ny bringe. Søljene er byttet ut med andre søljeaktige ting. De gamle som hører til rogalandsbunaden ligger fint i esken så lenge. Egentlig er jeg på jakt etter envakker gammel sølge med fargerike stener og store bladskåler.

Jeg trengte et fargerikt sjal også. På ebay igjen. Der var det vakkert broderte flygeltepper i silke. Sykt fine. De duger nå som bunadsjal. Jeg er svært godt fornøyd i min omsydde, oppgraderte rogalandsbunader med høyt liv og hakket  kortere skjørt enn vanlig.

Fullt rigget med rumensk bondeskjorte, flygelsjal, røde sokker og perfekte sko, synes jeg.

Nå ser jeg ut som en slags østeuropeisk budeie - fortsatt med stakken i Rogaland. Til neste år skal jeg veve noe beltegreier, tror jeg. Og se nærmere på passende hodeplagg.

Den nye bunaden min – med rød silkeskjorte og flygelsjal. Og verdens beste "bunadsko".

Hva mener du? Er det greit å redesigne bunader?

Janne

Grav fram gamle tradisjonsrike stoltheter, og sett dem på hodet. Nå skal det være hodeplagg til bunaden. Og da holder det ikke at bunadsluene blir liggende på hattehylla.

Datter mi,Lykke, skulle ha bunad, og mor mi, Ingbjørg, skulle sy. På underlig vis kom hun over noen vakre, gamle mønstre på et slags tillegg til bunadslua, pannelin, eller bobinett eller blondesnipp som det også kalles. Hun fant dem hos Nordaker bunader. De hadde ikke disse modellene utstilt, de mente da at «ingen ville ha dem». Men det ville Lykke.  

Det gikk verken an å få kjøpt disse pannelinene, eller få sydd dem. Så mor måtte sy selv. Stoff og mønster fikk hun kjøpe. Her ser du hvordan det lages – det følger arbeidsbeskrivelse med mønsteret:

Pannelin med lokalt opphav. Dette er fra Jæren. Her er det mer tekst.Det kan være lurt å begynne med å brodere "rammene" først.

Pannelin-mønster fra Lysefjorden.

Slik ser stoffstykket og mønsteret (ligger under) ut.

I gang med pannelinet. Du får bra beskrivelse på hvordan du skal brodere/sy dsammen med mønsteret.

Her ser du tydeligere mønsteret som ligger under. Nå skal du brodere "oppå" tegningene. Du likson "trer" nål og tråd gjennom nettingen i stoffet.

 

Slik ser Lykkes pannelin ut fra siden.

 

Det finnes mange flotte hodeplagg til bunader og festdrakter. Det finnes også mange fine måte å fikse/integrere håreet i slike:

 

Hodeplagg anno 1030

På Youtube fant jeg en video med filmopptak fra 1930-tallet om pannelin, hovudkluter og håroppbinding.

Se den – det er veldig stilig – og mye arbeid: 

 

 

Klar for en filmsnutt til? Litt hodepynt, litt foreberedelse og et brudepar:

 

 

 

Flere hodeplagg til inspirasjon

Her er et knippe hodeplagg til bunaderog festdrakter – fra Husfliden og Nordaker.

 

Brudebunad fra Hallingdal – og altså en brudekrone på hodet. Faksimile fra norsflid.no

 

 

Konebunad fra Voss. Kul vri på hodeplagget. Faksimile fra norskflid.no.

 

 

Bunad fra Vest-Agder (med plissestakk). Et slags hvitt tørkle med et stivt underlag som holder stasen oppe. Faksimile fra norskflid.no.

 

Rogalandsbunad fra Nordaker. Her er en enkel bunadslue – denne uten pannelin. Selv synes jeg lua blir utrolig mye kulere og staselig med pannelinet på. Faksimile fra nordaker.no.

 

 

Kul raudtrøyebunad fra Øst-Telemark. Jeg liker godt de mer folkloreaktige bunadene. Merk alle fargene, de vevde båndene og duskene. Synes også det er utrolig stilig med de fargerike broderiene på kvinnens skjorte. Faksimile fra norskflid.no.

 

Kjempefin rekonstruert Vest-Agder-drakt. Faksimile fra norskflid.no.

 

Nordakers festbunad fra Østerdalen har et russeluelignende hodeplagg. Faksimile fra nordaker.no.

 

 

Enkel, blå jakke og bunadslue som tilhører Grafferbunad. Fakismile fra norskflid.no.

 

 

Det er mai, og Håndarbeiden har selvsagt tatt for seg bunad. Vi har allerede hatt fire bunadsinnlegg (se lenker neders i bloggen), og her viser Aftenbladets kulturredaktør, Solveig Grødem Sandelson, oss hvordan hun laget knipinger til bunadslua si, da hun var 17:

Heimeknipla kniplingar

«Eg har knipla blondekanten på denne (bildet over) sjølv. Det syns eg er ganske rart.

Nå kan det jo vera at dette er ein ganske vanleg ting å gjera i oppegåande handarbeidsmiljø, men slike miljø er nok ikkje eg ein del av sånn i det store og heile.  Difor, eller kanskje fordi det faktisk ikkje er så vanleg, veit eg bare om ei til som har ein sånn eigenknipla blondekant. Det er Oddveig, som eg lærte meg dette saman med, den gongen vi var 17 år, og ikkje bare gjekk i 4H, men til og med valde å bruka vinter og vår på å læra oss å laga kniplingar, ein gong på det eigentleg glade åtti-talet.

Knipslingspute – for ungdom og for eldre.

Du treng ei pute til å knipla på (se over).

Rull med mønsterlapp og knipling.

Midt på denne, er det ein rull. Rundt den festar du mønsterpappen, som du alt har teikna opp eit mønster på, og prikka holer i med ei prikkenål der du seinare skal stikka knappenåler etterkvart som du kniplar deg bort til holene langs strekane du har teikna, kniplar deg rundt knappenåla, vidare og vekk. Til det neste holet, der den neste knappenåla skal stå, o bli knipla rundt. Slik driv du på, med halvslag og dobbeltslag og slag eg nok ikkje hugsar namnet på lenger.

Kniplepinnar i tre.

Til dette treng du også ein bråte med kniplepinnar i tre. Kor du får tak i sånne, veit eg like lite om som kor du får tak i puta. Kniplepinnane høyrer saman i par, to og to av dei deler same tråden, sterk bomullstråd, som du, også før du får begynt med sjølve kniplinga, har spolt på pinnepara med eit hendig lite spoleapparat. Det hadde handsveiv, hugsar eg. (Det er omtrent her eg lurer på kva slags 17-åringar vi var, Oddveig og eg, og om eg eigentleg bør fortelja at vi dreiv med dette, spoling og prikking og mønsterteikning, alt for å kunna knipla våre eigne små blondekantar, eller rettare sagt, ein liten blondekant, til eit fint lite lommaplagg, og ei litt breidare blonde, eit mellomverk, for eksempel til eit putevar.)

Når alle pinnepara var ferdigspolte, hang vi dei over kvar si knappenål i enden av mønsterarket på rullen, og så var vi i gang. Med eit par kniplepinnar i kvar hand om gongen.

Det enklaste var snoing, då legg du bare høgre pinnen over den venstre – eller motsatt. Men det kan du jo ikkje driva med i det uendelege, blir ikkje rare blondegreia av slikt. Eit halvslag bestod av snoing, der du heiv den eine pinnen over den neste, la oss seia mot høgre, for så å kryssa, det vil seia leggja dei to høgrepinnane denne nå låg mellom, over mot venstre. Eit dobbeltslag? Snoing, kryssing, snoing, kryssing.

C-moment?

Og sånn gjekk nå dagane. Av dei ulike slaga fekk ein ulike mønster. Så gjaldt det å dra akkurat passe til i alle desse trådane, så det blei fint og jamnt. Skeive, skrukkete blonder er ikkje fint. Ikkje i det heile tatt. ”Mandelen” var c-momentet vårt, det aller vanskelegaste vi laga. Den vridde seg, drog seg mot den eine sida, eller fekk ikkje noko tett og fin vevd kjerne.

 Hos Malmfrid

Det var hos Malmfrid Fjermestad på Kvernaland vi dreiv med dette. Ho var tolmodig, gammal og klok. Veldig flink med handarbeid og veldig begeistra for kniplingskunsten. Dessutan var ho aldri nysgjerrig på noko som helst anna enn korleis det gjekk med kniplinga vår. Det likte eg henne for, hugsar eg.

Den store svenneprøva ho sette oss til, etter at vi med sveitte fingrar og mykje strev hadde fått dei små blondegreiene, med mandel og det heile, til å bli mindre skeive og skrukkete, var å laga vår eigen blondekant til lua på vår eigen bunad. Denvi hadde fått til konfirmasjone eitt par år tidlegare. Det tok tid. Lang tid. Eit band blir ikkje veldig fort langt av at du kryssar tynne bomullstrådar fram og tilbake.

Men vi blei ferdige. Sidan har vi aldri knipla, noko av oss. Det er 27 år sidan. Men vi har i alle fall heimeknipla, sjølvknipla blondekant på bunadsluene våre. Det er vel kanskje noko alle burde ha?»

 Her er flere bunadsblogger:

Sy en cape på en kveld: http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/04/21/sy-cape-til-bunaden-pa-en-kveld/

Nå skal det være hodeplagg til bunaden: http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/05/05/na-skal-det-vaere-hodeplagg-til-bunaden/

Oppgrader bunaden! http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/04/26/oppgrader-bunaden-min-rogalandsbunad-fikk-ny-fasong/

Når bunaden er for kald på 17. mai: http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/04/13/hvis-bunaden-blir-for-kald-pa-17-mai/

Hadja Tajik i sin frafjordbunad. Har hun den klar til 17. mai? (Foto: Finn E. Våga)

Bunad er selve kroneksempelet på håndarbeid og har derfor en naturlig plass her på Håndarbeiden. Helt uvitenskapelig vil jeg påstå at det norske folk aldri har vært så bunadskledde som nå, i jubileumsåret for Grunnloven.

Nesten alle jentekonfirmantene denne våren har bunad og de gleder seg kanskje litt ekstra til årets 17. mai.

Bunadsbråk

Bunad er håndtverk, tradisjon og følelser. Det merket min gode håndarbeidskollega Janne Hagen i fjor da hun viste fram sin helt personlige versjon av rogalandsbunaden sin. Det ble bunadsbråk i byen!

Janne Hagen i bunaden sin. Moren til Janne har hevet livet og Janne bruker en rød silkeskjorte til. Kult, syntes noen, forkastelig mente andre da debatten raste i fjor. (Foto: Carina Johansen)

Og ikke bare her i byen, faktisk. Janne måtte kle seg i bunaden sin ekstra tidlig på 17. mai i fjor – for å være med i TV2 sin 17. mai-sending og snakke om hvorfor hun hadde fått moren sin til å sy om den tradisjonsrike bunaden.

Janne, til høyre, måtte svare TV2 om hvorfor hun hadde sydd om bunaden sin.

Jannes poeng er at fra gammelt av brukte kvinner det fineste de hadde av stoffer og smykker til festdraktene sine. Det er dette bunadstradisjonen i Norge bygger på. Synd da hvis vi i dag må kle oss i en uniformert bunadsutgave hvor alle er like, mener Janne.

Les her hvordan debatten startet i fjor: http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/04/26/oppgrader-bunaden-min-rogalandsbunad-fikk-ny-fasong/

Jeg er sikker på at Janne kommer til å dra til med den røde silkeskjorten til bunaden sin i år og – og kult er det!

Luetradisjon

Det er mange håndtverk en bunadsmaker må kunne. Knipling, for eksempel.

Kultur- og debattredaktør i Aftenbladet, Solveig G. Sandelson er en av veldig, veldig få jeg kjenner som har kniplet kanten på sin egen bunadslue.

Bare se her: http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/05/10/heimeknipla-kniplingskant/

Mens vi er på toppen, Janne sin over snittet håndarbeidskyndige mor har hentet fram en gammel tradisjon med pannelin, et slags brodert stoff man kan knytte utenpå luen.

Kanskje ikke så velkjent for så mange, men nydelig er det. Bare se her:

http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/05/05/na-skal-det-vaere-hodeplagg-til-bunaden/

Pannelin. Nydelig, og sjeldent håndtverk, En is for hver jente du ser med det i årets 17. mai-tog!

Hold varmen

Bunadsluer er ikke til for å holde deg varm, det tror jeg vi kan slå fast. Ja, det er jo noen herlige strikkeluer ute og går blant karene som kan være gode å ha en kjølig maidag.

Hvis nasjonaldagen er kald, er en cape god å ha.

Mange kjøper en cape med bunaden, eller bruker et sjal. Men hvis du vil sy en selv, er det faktsik ganske lett. Se denne, for eksemple:

http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/04/21/sy-cape-til-bunaden-pa-en-kveld/

Ella på vei til fjorårets barnetog på Våland – i hjemmesydd cape.

Janne har mange flike håndarbeidere i sin familie. Moren hennes, for eksempel, er superflink til både å strikke og brodere. Hun har lagd knallfine strømper til bunaden.

Det kan du også greie, bare se her: http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/04/13/hvis-bunaden-blir-for-kald-pa-17-mai/

Snart klart for bunad fra topp til tå, altså. Og ikke lenger bare for mennesker.

Se på disse stivpynta hundene.

Disse fjonge hundene møtte Aftenbladets reporter Cornelius Munkvik i Bjergsted 17. mai i fjor. Håper de har strøket skjorten i år og. (Foto: Cornelius Munkvik)

Lykke til med 17. mai-forberedelsene, folkens!

anja